Level 5
Du befinner deg i en lang gang. Det ser ut som et slott av noe slag, gulvet er laget av vakkert mahogni tre, og veggene og taket er av stein. På veggene så henger det vakre lysestaker av gull og sølv, utallige bilder av forskjellige alver og mennesker. De ser nesten kongelige ut. Langs veggene er det flere dører, identiske tredører med metallhåndtak, typisk for gamle slott. Du beveger deg bortover gangen, og prøver å komme deg til slutten for å gå gjennom døren. Men jo mer du går, jo lengre virker det som det er til enden. Til slutt så ser du ikke lenger døren på slutten av gangen siden den er så langt borte.
Du snur deg for å se hvor langt du har kommet, men du har ikke beveget deg i det hele tatt ser det ut som. Du prøver å gå bort til en av dørene for å åpne den, or merker at den er ulåst. Du åpner den, men det er bare en vegg bak den. Du går til en annen dør, og den går også bare til en vegg. Du prøver febrilsk å åpne flere og flere dører. Etter å ha åpnet utallige dører merker du plutselig at du er i slutten av gangen, dit du prøvde å komme. Døra er større, med forgylte kanter og er rødfarget. Du strekker hånden ut for å ta i dørhåndtaket som er full av edelstener, men før du rekker å ta borti den engang smeller døra opp av seg selv, og ut kommer en massiv rød hånd, som griper tak i deg, og drar deg inn….
Level 6
Du befinner deg i en stor, mørk skog. En skog du tror du kanskje kjenner igjen, men du er sannelig ikke sikker. Foran deg er det massive trær som strekker seg flere hundre meter opp av bakken, så høyt at du ikke kan se toppen før de treffer skylaget over deg. Det er sent på ettermiddag, eller tidlig morgen, og solen står lavt på himmelen. Den skyter lyset sitt mot deg, og du ser lange godrays som brer seg ut gjennom skogen. Du prøver å følge en av de med blikket ditt, og du ser den strekker seg lenger og lenger inn i skogen, til den treffer en stor svart sten. Ser nesten ut som svart glass, obsidian kanskje? Før du rekker å tenke mer over hvilken stein det er så blir den lysere, begynner å gløde mer og mer, før til slutt den eksploderer i flammer. Flammene brer seg utover, mot deg, rundt deg, over deg, og du tar bena fatt og begynner å løpe. Du løper så fort du kan gjennom skogen, du møter en vegg av flammer, du løper til siden, møter en ny vegg av flammer, igjen og igjen, til du til slutt er omringet av flammer. Skogbrannen beveger seg nærmere, og nærmere. Du kjenner varmen mot ansiktet ditt, og du lukker øynene, klar for å la brannen ta deg... Men ingenting skjer? Du åpner øynene forsiktig, og blir nesten blendet av lyset. Flammene omkranser deg, slikker seg over huden og klærne dine, men de gjør ikke så vondt som du trodde? Du ser på hendene dine, og ser at huden bobler, koker av varmen, men det gjør ikke vondt. Så våkner du.
Level 7
Når du drømmer så sitter du og holder vakt, mens de andre sover. Du er alene, Kal holder ikke vakt med deg som hun pleier å gjøre, men du tenker ikke noe over det. Du sitter og spikker på en liten trefigur av en centaur. Plutselig kommer det 5 skikkelser ut av mørket, og du merker at du syns det er rart at du ikke så de eller hørte de, og du merker at du ikke har devil's sight lengre. De prøver å overumple deg, og en av skikkelsene river av deg ringen din. Han skal til å ta den på, men du klarer å slå den ut av hendene hans. Den flyr bort mot kanten av lyset fra bålet i gresset, og du ser opp på han som du slo den ut av hendene til. Det er Theren. Du ser på de andre som holder tak i deg. Theren de også. Du ser 5 kopier av deg selv. Dere stirrer på dere selv, før dere samtidig begynner å sloss dere mot ringen. Dere slår, sparker, klorer og biter på hverandre, før en av kopiene dine kommer seg på bena, løper mot ringen, plukker den opp, og løper ut i mørket. Dere som blir igjen reiser dere og løper etter, før du våkner.
Level 8
Du er i en stor og bred elv. Begge elvekantene er dekket av tykk skog, som du ikke klarer å se eller komme deg gjennom. Elven er ikke så veldig dyp, den når deg bare til knærne, men du kan kjenne kulden av vannet som renner gjennom deg. Du føler at du må bevege deg oppover den, som om det er en kraft som drar deg den veien. I det fjerne så kan du se flere skikkelser, og forbi de, et blågrønt lys i det fjerne. Du begynner å gå mot skikkelsene. Du ser at det er kompanjongene dine. Granny, Penny, Kal, Demetrius, Willowbark. Du ser på de, og de ser helt… tomme ut. Som om de er tom for følelser. De lever, men du merker at de har en melankolsk stemning over seg. Du tar borti de, hver og en av de, men ingen av de drar kjensel på deg. De bare ser opp mot deg, og ser bort, som om du er en fremmed. Du klarer ikke dra de med deg, eller gjøre noe som får de til å flytte seg fra plassen der de står. Du gir til slutt opp, og beveger deg videre mot lyset. Jo lenger opp elven du kommer, jo dypere blir elven. Dypere og dypere, først til låret, så magen, brystet, før du så vidt klarer å holde hodet over vannet. Du klarer ikke holde det oppe lenger, og dukker under, men fortsetter å gå mot strømmen, mot lyset, som blir svakere og svakere jo dypere og mørkere elven blir, før du til slutt ikke ser noe som helst.
Level 9
Du våkner etter å ha sovet i ringen din, men finner ingen på rommet som du delte med Penny/Kal/Dandelion. Du går ut av rommet, for å se om de kanskje har gått ned for å spise frokost, men når du kommer ned trappen, så ser du at det er helt tomt, ingen bak disken eller noe. Du merker at det ikke er noen utenfor heller, så du begynner å gå rundt i gatene for å se om du finner noen tegn til liv. Etter å ha gått litt rundt, og fortsatt ikke funnet noe, føler du at noe er galt, så du ser opp mot himmelen, og ser at solen har blitt erstattet av et sort tomrom. Med ett merker du at bygningene rundt deg begynner å kollapse, og du blir fort begravet av murstein, tre og glass før du brått våkner.
Level 10
Du står i en skog om natten. Du er omringet av trær, og det høres ut som at de hvisker til hverandre i et språk du ikke forstår. Månen henger lavt på himmelen og skinner lyset sitt gjennom tretoppene ned mot deg. Du er alene, men føler deg ikke utilpass fordetom.
Før du vet ordet av det så kommer det en skikkelse mot deg ut av skyggene, kledd i en midnattssort kappe. Skikkelsen gestikulerer mot deg at du skal følge etter, noe du gjør, og du merker at fottrinnene dine ikke lager en lyd. Det eneste du hører er vinden som blåser svakt gjennom skogen.
Etter kort tid blir du ledet til en klarning i skogen, med en vanndam som skinner i månelyset. Skikkelsen peker mot dammen, så du går bort mot vannet og titter ned i det, og ser deg selv stirre tilbake. Ditt ekte selv. Men så, begynner refleksjonen å skifte på seg, endre seg, tviste seg om til flere av skikkelsene du har tatt formen av, til det til slutt ikke er noen du kjenner igjen.. Du kjenner en følelse av uro bre seg over deg, som om du ikke helt er sikker på hvem du er lengre.
Du ser opp, og skikkelsen er borte, og skogen rundt deg begynner å bre seg om i forskjellige farger og figurer, før det til slutt blir helt ugjenkjennelig. Du sliter med å holde fotfestet, med verden rundt deg som endrer seg mer og mer.
Og så, like fort som det startet, er du tilbake i skogen igjen. Skikkelsen er borte, du er deg selv, og du begynner å gå inn i skyggene.